Små bedrifter - store linjer

Her i Selbu er vi flere kvinner som har små nisjebedrifter på helt forskjellige områder innen handel. I 2022 bestemte vi oss for å samarbeide og startet Selburuta. Selburuta var opprinnelig navnet på bussruta mellom Trondheim og Selbu fra 1922. Dette var en rute som fraktet både folk og varer fra sted til sted og ble etter hvert mer som en institusjon enn en bussrute. Vi som er medlemmer i Selburuta møtes innimellom, utveksler erfaringer, diskuterer utfordringer og muligheter. Vi kjenner hverandres bedrifter, kan informere våre kunder om de andre stedene, samarbeide for booking av turer imellom stedene og om åpningstider. Styrke, ressurser og fellesskap er viktig.

Men hvorfor satser vi ikke stort? Hvorfor setter vi ikke høye mål om ekspandering, sysselsetting og store omsetninger istedenfor å surre rundt med små foretak som knapt nok gir overskudd for enkelte? Hvilken verdi har slike små bedrifter i vårt samfunn hvis de ikke gir større sysselsetting og skattepenger inn til kommune og stat?

Går du på et kjøpesenter i dag, så finner du alt du trenger. (Og litt til) Men det ene kjøpesenteret er gjerne ganske likt det andre, samme hvor du er i verden. Butikkene er ferdigdesignet av eksperter som har forsket på alt fra vinkler og hjørner, plassering, møblering, fargevalg, lyssetting og musikk som skal få deg til å handle mest mulig på kortest mulig tid. I butikken blir du ekspedert av mennesker som er ansatt og trent til å si de riktige tingene til riktig tid for å skape mest mulig salg.

Så hvorfor skal vi ha små, nisjebutikker og bedrifter ute i bygdene når du får alt du trenger, effektivt og greit under ett tak på et tettsted nær deg?

De små nisjebutikkene du finner her på Selburuta, startet og drevet av kvinner, har alle et utspring i en lidenskap og menneskelige ressurser. Felles for oss alle er ikke hva vi kan tjene penger på, men det er «hva er jeg god på, hva brenner jeg for?» Hver og en av oss har bygd en bedrift ut fra våre egne ressurser så de ikke skal gå til spille og vi skal kunne dele vår glede med andre som igjen fører til at vi kan gjøre enda mer av det som vi er gode på. Dette er bærekraft i praksis!

Her er ting verken strømlinjeformet eller kalkulert. Det er ekte, genuint og nært. Pengene du legger igjen går direkte tilbake til den som har gjort all jobben, - og for alle oss i Selburuta: tilbake til å holde bedriften i live. Ikke til en kjede der de som sitter øverst på toppen skummer av alle godene mens de nede på bunnen knapt nok har til salt i grøten. Vi som driver disse bedriftene er kulturformidlere, kunnskapsformidlere, medmennesker og tjenesteytere. Vi inspirerer andre til å se at det er mulig å gjøre noe du alltid har drømt om. Eller gjøre ting du faktisk aldri har drømt om! «Kan du, så kan jeg.»  Vi strekker oss ekstra langt for å gi deg det du ønsker fordi det er en del av vår filosofi å være nær kunden, nær det virkelige livet.

Som det sto på en amerikansk memes jeg leste for noen år siden på nettet: «Hver gang du kjøper noe fra en liten bedrift, så er der et ekte, lykkelig menneske bak som gjør en liten happy-dans.» Og for meg så er alt dette mye mer verdt enn allverdens strømlinjeformede kjøpesenter. Opplevelsen av å handle på et unikt sted, bygd opp av et menneske med hjerte og sjel istedenfor utfra kjedenes forskning og profitt, kan ikke måles i penger. Det er rettferdig handel, det er bærekraft og det er livskraft.

Ta Selburuta!

Facebook Selburuta

Jønnbrød

Jønnbrød

En bit matkultur

I dag bakes det jønnbrød på Berge. Jønnbrød er et navn som mange i dag bruker på en type julekake, gjerne stekt i krumkakejern. Men jønnbrød er egentlig en betegnelse på kaker eller kjeks som er stekt i jern. De eldste kakejerna vi kjenner her i landet er jern fra 1600-tallet som ble brukt til å steke kaker i over åpen ild. Senere kom jern som ble brukt på vedkomfyrer før vi i nyere tid har fått elektriske jern.

I Mellomeuropa brukte de kakejern allerede på 1400-tallet og i mange forskjellige former. Det mest kjente er vel det hjerteforma kakejernet som vi i nyere tid kjenner til som vaffeljern. Men også krumkaker, goro og avletter er velkjente kaker og kjeks for oss. Og selv om både vår og forrige generasjon forbinder både krumkake og goro med jul først og fremst, så var opprinnelig kakejern brukt hele året. Det som vi kjenner som goro, sies å opprinnelig være et navn fra Danmark som kommer fra “Gode råd”. Dersom man plutselig fikk uventet besøk og ikke hadde noe å servere, så var gorojernet klart ved komfyren og kunne kjapt lages så de hadde noe å servere. Man var ikke rådløs.

Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg kan lage salte kjeks som kan passe til osten Selbu Blå. Vi har jo melkeproduksjon på gården og bor få kilometer unna meieriet der hvor den produseres. Således er jo Selbu Blå et direkte produkt av det som skal være hovedproduktet på gården vår, - et bærekraftig produkt med kort transport. Jeg ønsker å tilføre smaker fra vår nærnatur slik at skulle “smake Selbu” av kjeksene. I tillegg ønsker jeg å formidle matkultur og tradisjon.

Løsningen kom når jeg drev og stekte goro for salg før jul. Gorojernet er jo i bruk kun en gang for året her, som så mange andre steder. Og det er synd og skam at et så flott og vakkert mønster skal være så lite bereist og beundret! Og det var da ideen kom til meg om å lage en eksklusiv ostekjeks med smak av vekster jeg har sanket fra nærnaturen til Skarvan- og Roltdal Nasjonalpark: furubark, einer og krekling. Typiske vekster i en kommune som Selbu, men sterkt undervurdert i mat for å gi en smak av fjell og skog. For å gjøre kjeksen så bærekraftig som mulig, bruker jeg i oppskriften egg og fløte fra egen produksjon på gården og lokalt mel av landhvete og spelt.

Prøv den gjerne med en av mine geleer og Selbu blå. Jeg holder en knapp på solbærgele med honning, men her er det hver sin smak og det er uansett kultur i hver bit! :)

Med hjerte for matkultur

Jeg bruker å si at på Berge produserer vi mat med røtter i kulturhistorien. Men hva betyr det egentlig? I følge Det store norsk leksikon definerer det slik: “Den moderne fagretningen kulturhistorie studerer menneskers handlinger og tanker i fortid og nåtid, og forbindelsen mellom den materielle kulturen og menneskenes fortolkning av virkeligheten. En kulturhistoriker undersøker kulturelle og historiske prosesser som tradisjon, endring, innovasjon og spredning av for eksempel gjenstander, handlinger og fortellinger.”

For meg når det snakkes om mat og kulturhistorie så handler det om å ha kunnskap om hva folk spiste, om når, hvordan og hvorfor. Det handler om å se historien vår gjennom mat og drikke, om folk, begivenheter, det daglige livet og om måltidene som sentrale samlingspunkt. Så her snakker vi egentlig ikke bare om matkultur, men også måltidskultur.

Men det er den teoretiske biten i svært korte trekk. Det er praksisen som virkelig er gøy! Det å kunne ta frem gamle oppskrifter, begrep, smaker og tradisjoner, se dem i et nåtidsperspektiv og formidle det til andre, det er jo det som virkelig er min lidenskap! Så denne bloggen vil handle en del om det. Og sikkert en masse andre ting rundt gårdsdrift, dyr og nyttevekster. Jeg håper dere vil følge meg!